Identitet i ungdomstiden

Det er få ting som går så dypt i oss som spørsmålet om hvem vi er. Forbi hva vi føler, hva vi liker eller hva andre sier om oss, men hvem vi egentlig er når vi blir stille nok til å høre hjertet vårt. Mange ungdom strever nettopp her. De kjenner på forvirring, dragning, lengsel, uro eller spørsmål knyttet til identitet og seksualitet. Midt i dette lever vi i en tid som forteller oss at følelsene våre må fortelle oss sannheten om oss selv.

 

Men hva hvis det ikke stemmer? 

​

Vi trenger å si dette med varme og tydelighet: Du er mer enn følelsene dine. Du er mer enn det du kjenner akkurat nå. Og du er ikke overlatt til tilfeldighetene. 

​

I dag får mange inntrykk av at seksualitet er noe fastlåst, som er ferdig kodet i deg, og at identiteten din først blir ekte når du setter merkelapp på deg selv. Men virkeligheten er mer sammensatt enn som så. Det finnes mennesker som opplever at følelser forandrer seg med tiden. Det finnes unge som i ulike faser kjenner tiltrekning i en retning, og senere i livet ikke kjenner seg igjen i disse følelsene som en gang var så altoppslukende. Det betyr ikke at følelsene ikke er reelle. Det betyr bare at følelser ikke alltid er et sikkert kompass for identitetsbyggingen. 

​

Det er viktig, for mange ungdommer blir i dag opplært til å bygge hele selvforståelsen sin rundt det de føler seksuelt. Men seksualitet er bare én del av mennesket. Du er ikke først og fremst din lyst, din lengsel eller din usikkerhet. Du er et helt menneske – med kropp, sjel og ånd. Du er skapt for kjærlighet, for relasjon, for mening og for sannhet. Når identiteten løsrives fra dette bildet, blir mennesket lett redusert til å definere seg selv, og grunner det i begjær. Da blir det fort vanskelig å stå støtt. 

​

Mange som strever med identitet og seksualitet, trenger ikke å få beskjed om å velge en ny merkelapp.  
 
De trenger trygghet.  
De trenger å bli sett.  
De trenger hjelp til å forstå sin egen historie.  
 
For følelser oppstår ikke i et vakuum. Livet former oss. Relasjoner former oss. Sår, savn, tilknytning, miljø, vennskap, kultur og erfaringer setter spor. Det betyr ikke at alt kan forklares enkelt, og det betyr heller ikke at et menneske skal reduseres til sin historie. Men det betyr at vi må våge å snakke sant om at seksualitet og identitet ikke bare handler om medfødte størrelser, men også om livet vi har levd og det vi har blitt formet av. 

​

Derfor er det ikke kjærlighet å fortelle unge at de må låse seg fast i en identitet mens de fortsatt er i utvikling. Ungdomstiden er nettopp en tid der mye er i bevegelse, og hjernen endrer også sin fysiske form. Det er ikke rart at tanker, følelser og selvforståelse kan svinge veldig. Da trenger ungdom at voksne rundt dem tåler spørsmålene deres uten å presse dem til raske konklusjoner. De trenger sannhet uten hardhet, og omsorg uten løgn. Paradokset er at de trenger rammer og grenser, selv om det er det aller siste de vil ha. 

​

Noen få, 2-3% av befolkningen, kan oppleve å føle på samkjønnet tiltrekning. Andre kjenner på usikkerhet rundt kjønn, andre blir uvenner med sin egen kropp eller forvirret om sin plass i gjengen. Noen bærer på erfaringer de aldri har fått satt ord på. Andre kjenner mest på forvirring fordi de lever i en kultur der alt virker flytende.  
 
Uansett hva du kjenner på: Du er ikke feil.  
Men det betyr heller ikke at alt du føler, forteller deg hvem du er. 

Det er en stor forskjell på å kjenne en følelse og å gjøre følelsen til din identitet og begynne å leve ut ifra den.

 

Bibelen peker oss i en annen retning enn vår samtid. Den lærer oss ikke at vi skal finne oss selv ved å vende oss innover og gjøre begjæret til sannhet. Den lærer oss at vi finner oss selv når vi vender oss mot Gud.  
 
Der finner vi ikke fordømmelse for den som søker sannhet, men lys.  
Ikke kaos, men retning.  
Ikke skam som knuser, men nåde som gjenoppretter.  
 
Jesus møtte mennesker med både sannhet og kjærlighet. Han bagatelliserte ikke synd, men han avviste heller ikke mennesker. Han kalte dem nær, og han kalte dem videre. 

​

Det er her håpet ligger. Ikke i å fornekte kampene våre, men i å vite at kampene ikke eier oss. Ikke late som om alt er enkelt, men vite at Gud ikke blir skremt av det som er vanskelig. Du trenger ikke skamme deg over spørsmålene dine. Du trenger heller ikke la dem bli din skjebne. 

Identitet bygges dypest sett ikke av følelser, men av sannhet. 

​

Og sannheten er at mennesket er skapt med verdi, vilje og retning. Seksualiteten er ikke meningsløs. Den er ikke tilfeldig. Den er skapt for at vi skal formere oss og få barn, men også for å tjene kjærligheten, som er å ville den andres beste. Når seksualiteten løsrives fra sannhet og kjærlighet, og bare blir utrykk for egne drifter og begjær, blir den fort en slavedriver, og du dens slave. Men når den får sin rette plass (les mer om varige relasjoner og ekteskap), da er den en gave til deg og din livs kjærlighet. 

​

Kanskje kjenner du på en enorm forvirring.  
Kanskje har du allerede begynt å definere deg selv ut fra et usikkert ståsted.  
Kanskje er du redd for å være ærlig, både med deg selv og med andre.  
 
Da vil jeg si: Ikke få hastverk med å gjøre din fase til en identitet. Søk heller hva som ligger bak denne sårheten, lengselen eller det ubesvarte spørsmålet. La ikke samtiden få mer makt over deg enn sannheten fortjener. 

​

Du er ikke bare et menneske som føler. Du er et menneske som er skapt. 

Og det er gode nyheter. For når identiteten vår er forankret dypere enn følelsene våre, finnes det håp også når livet er uoversiktlig. Da går det an å bli hel. Da går det an å vokse. Da går det an å finne fred i stedet for å bli revet hit og dit av alt som kjennes sterkt akkurat nå. 

​

Det starter ikke med at du må ha alle svarene. Det starter med at du våger å søke sannheten om hvem du er. 

​

Med verdighet. Med ærlighet. Og med håp.